Jeg slår nå sammen alle tre sidene mine til en, og du vil fremover finne meg her istedet: http://www.beyondatravelogue.com/

Bak blå øyne.

Når jeg lager figurene til Ulveblues følger jeg uskrevne regler fra tegnefilmens ungdom, like mye som hvordan dyrene faktisk er i virkeligheten. Cartoon-dyr, eller karikerte dyr, kan for eksempel deles i tre hovedtyper:

1. Dyredyr.

Dette er dyr som lever som virkelige dyr, men de fleste kan snakke, og har menneskelige ansiktsutrykk. Typiske eksempler er dyrene i Bambi, Madagaskar, og Jungelboken.

Byttedyrene i Ulveblues er dyredyr, men snakker ikke.

2. Semidyr.

Dyr som lever mer eller mindre som dyr, men med innslag av menneskelighet. Snurre Sprett (Bugs Bunny) stjeler gulrøtter og bor i et hull i bakken, men kaninhullet er møblert og har navneskilt. Semidyrene går på to, og har hender med fire fingrer. Dette kommer også fra de gamle reglene, og oppstod fordi det var kjappere (og dermed også billigere) å tegne og animere fire enn fem fingrer.

De fleste dyrene i Ulveblues er semidyr.

3. Dyremennesker.

Dette er dyr som bare ser ut som dyr. De bor i hus, går i klær, mens de lever rene menneskeliv. Her finnes mus med katter som kjæledyr, og ender som spiser kalkun til jul.

Tiggerbanden Lausbikkjene har en pote i dyremenneske-leiren.

Det å holde seg til de samme fargene på figurene er også en greie, i både tegnefilm og tegneserier. Det har med lett gjenkjenning å gjøre, og det er derfor Månestråle aldri skifter kjole, eller Obelix bukser. Det er også derfor jeg har latt ulvevalpene i Ulveblues få brune øyne, siden Ulf Gråbein har det som voksen. I virkelighetens verden har nemlig ulver blå øyne til de er rundt åtte måneder gamle.

Men etter å ha debattert brune og blå en stund har jeg kommet til en beslutning: Ulvevalpene skal ha blå øyne. Punktum.

Behind Blue Eyes - The Who.

Ulvehiet 2.

Foto: Thor Birger Brobakken.

Som du ser på tiden som har gått siden siste innlegg ligger Ulveblues litt i dvale for tiden, mens jeg konser på Pia Zawa - både den nye tegneserien og Pia Zawa Bar. Men i helga var det offisiell åpning på barens selskapslokale Ulvehiet, hvor et elghode i dødsøyeblikket er en viktig bestanddel - i tillegg til et veggmaleri (du kan se det bli til her), masse originaltegninger, og store fargetrykk på lerret. Elghodet er et samarbeid med min bror Egil Berner Knutsen, og hadde neppe blitt ferdig uten hans ekspertise. Under ser du noen bilder fra innspurten av elg-produksjonen.

Foto: Egil Berner Knutsen og Tore Knutsen.

Ulvehiet.

Nå vil jeg ikke si så mye enda, men jeg har nylig gjenopptatt kontakten med mine venner finans-jediene, og nye fremstøt på Ulveblues-fronten er like om hjørnet. Men i mellomtiden - under følger første kapittel i den reviderte og tungt illustrerte tekst-versjonen av Ulf Gråbeins historie.

ULVEBLUES.
Av Tore Knutsen.

"Flokkens styrke er ulven, og ulvens styrke er flokken."
Rudyard Kipling, Jungelboken (1894).

1. Ulvehiet. 

Den våren Ulf Gråbein kom til verden, klorte vinteren seg fast til langt ute i mai. Det siste snøfallet kom faktisk kvelden før natten da faren hans gikk i bekymret sirkel utenfor ulvehiet. Først utpå morgensiden hørte han den første valpen gråte der inne, og ikke veldig lenge etter ble Ulf født, som den siste av fire søsken.

Det tok halvannen uke før ulvungene kunne se, men deretter vokste de til ganske så fort. Den tredje uka kunne de også høre, melketennene kom til syne, og de begynte å kravle på oppdagelsesferd i og omkring ulvehiet. Nå hadde våren endelig fått overtak på vinteren, og spennende småkryp summet mellom vårblomstene.

Før valpene skulle sove fortalte Mamma og Pappa Gråbein dem historier om alt det skumle som fantes ute i Villmarka. Dette var ikke for å gi de små vonde drømmer, men for å forberede dem. Der ute levde man etter Villmarkas Lov, som sier at alt mindre enn deg selv, eller flokken din, er mat. Som du kanskje vet er ikke ulvevalper videre store, og det var derfor viktig at de lærte å passe seg for bjørnen, ugla, hauken, gaupa, jerven, ørnen og reven. Men et dyr var skumlere enn alle de andre. Et foreldrene bare hadde sett få ganger, og på veldig lang avstand. Det var menneskedyret. 

  

"De fleste menneskedyr bor langt borte i Menneskeland," fortalte Pappa Gråbein alvorlig. "Men noen ganger kommer de også hit til Villmarka for å jakte og fiske." Mamma Gråbein brøt inn: "Noen menneskedyr blir født i rullende huler. I disse beveger de seg fram og tilbake på store flate stier dekket av svart stein."

"Hulene både lukter og bråker aldeles forferdelig," tilføyde Pappa Gråbein. "Ja, alt disse dyra gjør bråker. Jeg tror de er allergiske mot stillhet." Valpene var usikre på hva allergisk var for noe, men det hørtes for farlig ut til at noen ville spørre. 

"Ja," sa Mamma Gråbein. "De hater den i hvert fall. Nesten like mye som de hater trær." Nå klarte ikke Ulf å la være og spørre: "Hvorfor hater menneskedyra trær?"

"Jeg vet sannelig ikke," sa Mamma Gråbein. "Men de kan visst ikke se en skog uten å hugge den ned." Etterpå drømte Ulf at han var helt alene i en kjempesvær skog av trestubber. Det var den tristeste drømmen han hadde hatt.

To store ting skjedde neste uke. Den ene var at ulvevalpene spiste kjøtt for første gang. Ettersom ulven er en kjøtteter var dette naturligvis stort for de stolte foreldrene. Men den andre tingen som hendte var faktisk enda mer stas.

Nå vet ikke jeg hvor godt du kjenner ulver, men uling er noe av det de liker aller best å gjøre, med kor-uling som klar favoritt. Ulver bruker en hver anledning som unnskyldning for å ule litt. De uler når de våkner, når de skal legge seg, før en jakt, etter en vellykket jakt, etter en mislykket jakt, når de er glade, eller triste... Så derfor, når den ene valpen etter den andre begynte å ule etter rådyrsteika, og den spe ulvebluesen fylte hiet med vellyd, fikk både Mamma og Pappa Gråbein en tåre i øyekroken.

I tiden som nå fulgte tok ulveparet sine førstefødte med på turer i Villmarka, hvor de beveget seg lenger og lenger bort fra ulvehiet. Og endelig, på slutten av sommeren, låste ulvene av hiet, og den lille flokken la ut på langtur. Lite ante lille Ulf Gråbein at hans lykkelige dager som flokkdyr snart var over.

Neste: Menneskedyra kommer.

Slutt, del 1.

Endelig, etter nesten to år fra og til, er forprosjektet til animasjonsfilmen Ulveblues ferdigstilt.

En bok er bestilt, som inneholder filmhistorien i synopsisform og mengder tegninger av karakterer og scener, og neste fase - salgsfasen - begynner når boka er her. Da skal Ulf Gråbein & Co presenteres for produsenter og investorer.

 En demper for feiringen av ferdigstillelsen sørger nyhetene for. Nylig så jeg et innslag fra Trysil, hvor man hadde oppført et byggefelt midt i et ulverevir. Nå klager selvsagt huskjøperne på ulv rundt veggene, og jeg setter ikke en krone på disse ulvenes sjanse til å overleve. Dette mens den norske landbruksministeren frister sine potensielle velgere med utryddelse av ulven, og ulvejakta fortsetter med full kraft. Og Sverige, som vi vanligvis anser å være mer rovdyrvennlige, har nå bestemt seg for å halvere ulvestammen sin.

Historien i Ulveblues dreier seg rundt konflikten mellom rovdyr og menneske, og ser dessverre aldri ut til å bli uaktuell.

Ulvinnen Lupa.

Flukten fra Menneskeland.