Ulvehiet.

Nå vil jeg ikke si så mye enda, men jeg har nylig gjenopptatt kontakten med mine venner finans-jediene, og nye fremstøt på Ulveblues-fronten er like om hjørnet. Men i mellomtiden - under følger første kapittel i den reviderte og tungt illustrerte tekst-versjonen av Ulf Gråbeins historie.

ULVEBLUES.
Av Tore Knutsen.

"Flokkens styrke er ulven, og ulvens styrke er flokken."
Rudyard Kipling, Jungelboken (1894).

1. Ulvehiet. 

Den våren Ulf Gråbein kom til verden, klorte vinteren seg fast til langt ute i mai. Det siste snøfallet kom faktisk kvelden før natten da faren hans gikk i bekymret sirkel utenfor ulvehiet. Først utpå morgensiden hørte han den første valpen gråte der inne, og ikke veldig lenge etter ble Ulf født, som den siste av fire søsken.

Det tok halvannen uke før ulvungene kunne se, men deretter vokste de til ganske så fort. Den tredje uka kunne de også høre, melketennene kom til syne, og de begynte å kravle på oppdagelsesferd i og omkring ulvehiet. Nå hadde våren endelig fått overtak på vinteren, og spennende småkryp summet mellom vårblomstene.

Før valpene skulle sove fortalte Mamma og Pappa Gråbein dem historier om alt det skumle som fantes ute i Villmarka. Dette var ikke for å gi de små vonde drømmer, men for å forberede dem. Der ute levde man etter Villmarkas Lov, som sier at alt mindre enn deg selv, eller flokken din, er mat. Som du kanskje vet er ikke ulvevalper videre store, og det var derfor viktig at de lærte å passe seg for bjørnen, ugla, hauken, gaupa, jerven, ørnen og reven. Men et dyr var skumlere enn alle de andre. Et foreldrene bare hadde sett få ganger, og på veldig lang avstand. Det var menneskedyret. 

  

"De fleste menneskedyr bor langt borte i Menneskeland," fortalte Pappa Gråbein alvorlig. "Men noen ganger kommer de også hit til Villmarka for å jakte og fiske." Mamma Gråbein brøt inn: "Noen menneskedyr blir født i rullende huler. I disse beveger de seg fram og tilbake på store flate stier dekket av svart stein."

"Hulene både lukter og bråker aldeles forferdelig," tilføyde Pappa Gråbein. "Ja, alt disse dyra gjør bråker. Jeg tror de er allergiske mot stillhet." Valpene var usikre på hva allergisk var for noe, men det hørtes for farlig ut til at noen ville spørre. 

"Ja," sa Mamma Gråbein. "De hater den i hvert fall. Nesten like mye som de hater trær." Nå klarte ikke Ulf å la være og spørre: "Hvorfor hater menneskedyra trær?"

"Jeg vet sannelig ikke," sa Mamma Gråbein. "Men de kan visst ikke se en skog uten å hugge den ned." Etterpå drømte Ulf at han var helt alene i en kjempesvær skog av trestubber. Det var den tristeste drømmen han hadde hatt.

To store ting skjedde neste uke. Den ene var at ulvevalpene spiste kjøtt for første gang. Ettersom ulven er en kjøtteter var dette naturligvis stort for de stolte foreldrene. Men den andre tingen som hendte var faktisk enda mer stas.

Nå vet ikke jeg hvor godt du kjenner ulver, men uling er noe av det de liker aller best å gjøre, med kor-uling som klar favoritt. Ulver bruker en hver anledning som unnskyldning for å ule litt. De uler når de våkner, når de skal legge seg, før en jakt, etter en vellykket jakt, etter en mislykket jakt, når de er glade, eller triste... Så derfor, når den ene valpen etter den andre begynte å ule etter rådyrsteika, og den spe ulvebluesen fylte hiet med vellyd, fikk både Mamma og Pappa Gråbein en tåre i øyekroken.

I tiden som nå fulgte tok ulveparet sine førstefødte med på turer i Villmarka, hvor de beveget seg lenger og lenger bort fra ulvehiet. Og endelig, på slutten av sommeren, låste ulvene av hiet, og den lille flokken la ut på langtur. Lite ante lille Ulf Gråbein at hans lykkelige dager som flokkdyr snart var over.

Neste: Menneskedyra kommer.

Slutt, del 1.

Endelig, etter nesten to år fra og til, er forprosjektet til animasjonsfilmen Ulveblues ferdigstilt.

En bok er bestilt, som inneholder filmhistorien i synopsisform og mengder tegninger av karakterer og scener, og neste fase - salgsfasen - begynner når boka er her. Da skal Ulf Gråbein & Co presenteres for produsenter og investorer.

 En demper for feiringen av ferdigstillelsen sørger nyhetene for. Nylig så jeg et innslag fra Trysil, hvor man hadde oppført et byggefelt midt i et ulverevir. Nå klager selvsagt huskjøperne på ulv rundt veggene, og jeg setter ikke en krone på disse ulvenes sjanse til å overleve. Dette mens den norske landbruksministeren frister sine potensielle velgere med utryddelse av ulven, og ulvejakta fortsetter med full kraft. Og Sverige, som vi vanligvis anser å være mer rovdyrvennlige, har nå bestemt seg for å halvere ulvestammen sin.

Historien i Ulveblues dreier seg rundt konflikten mellom rovdyr og menneske, og ser dessverre aldri ut til å bli uaktuell.

Ulvinnen Lupa.

Flukten fra Menneskeland.

Dyrefengselet.

Lausbikkjene holder øye med dyrefengselet i en scene fra filmhistorien.

Jeg har besøkt mange kjipe dyreparker, og inspirasjonen til dyrefengselet du vil få se i filmen finnes her - ikke minst i dyreparken jeg er livstidsnektet mot å besøke igjen. Ettersom jeg ikke har råd til å bli saksøkt forbigår jeg denne dyreparkens nøyaktige lokasjon i stillhet, men-- 

Som sekstenåring var jeg på klassetur med tegnelinja til Danmark, og et besøk i zoo var en del av opplegget. Etter å ha sett dyr etter dyr i små, trange bur, noen i lenker, og alle uten mulighet til å skjule seg for våre nysgjerrige øyne, gikk jeg til slutt med gråten i halsen. Men en fin ting med vårt naboland i sør er at du får kjøpt alkohol overalt, også i dyreparker, og snart flommet Elefantøl og Gammel Dansk. Deretter blir handlingen noe uklar, men jeg husker at det triste gikk over til sinne, og at jeg etter hvert stod på et bord i uteserveringen og oppfordret folk til å bli med og slippe dyrene fri.

Isbjørnen og rapperen Is B har vært kronisk sur og gretten siden vaktene
konfiskerte platespillerne han hadde fått smuglet inn i dyrefengselet.

Kanskje ikke så overraskende at det neste jeg husker er å bli geleidet mot utgangen av et par uniformerte vakter. Husker også at jeg fikk ristet meg løs, og at jeg løp mot et bur i et mislykket forsøk på å slippe løs en tiger eller noe. Da kom det enda flere uniformer, og til slutt ble jeg båret ut, med en vakt i hvert hjørne. De kastet meg ut hovedporten, med streng beskjed om aldri å vise meg der igjen. Jeg snøvlet tilbake noe om at jeg aldri hadde tenkt det heller. Jeg sovnet i et skogholt i nærheten, ved foten av en diger bøk, og da jeg våknet fantes for en gangs skyld ikke snev av fylleanger. Hodepine, sure oppstøt, ja. Men ingen anger.

Trine Indira Tigresse IV soner en livstidsdom, men, som de andre innsatte, aner hun ikke for hva.

Møt karakterene 7: LAUSBIKKJENE.

Denne tigger og tyvebanden har vært med i Ulf Gråbeins univers siden starten ( i Byulven, som ble rentegnet, tusjet og håndtekstet av Tore Strand Olsen ), men bare fem av de originale bikkjene er fremdeles med i filmhistorien.

Gunvald Kjøter er alfa-bikkje i fredstid. Hvem som skal ta over i krigstid er uvisst. Gunvald innehar også en slags Homèr-rolle i hundeflokken, som offisiell historieforteller.

 Carlos Med Munnspellet pusler litt i innbruddsbransjen, ved siden av tiggerfaget. Han er, som navnet tilsier, den reneste Stevie Wonder eller Sigmund Groven på harmonica.

Kato, Trine og Lukas er kjernemedlemmer i Lausbikkjenes junioravdeling Lausvalpene.

To viktige, nye medlemmer har også kommet til i historie-prosessen - Drittbikkja, flokkens omega, og Marion Ravn, en eminent veskenapper. Enkelte av bi-bikkjene under er forresten basert på hunder jeg kjenner.

Ulf i Bobla.

Har du lyst til å se Ulveblues presentert på papir, kan du plukke opp siste nummer av Bobla, bladet til Norsk Tegneserieforum. Du finner dem her og her.

Forsiden er tegnet av Ida Margrethe Neverdahl.