Her kommer sola, 3.

Grunnet et par prekære deadlines de neste dagene, blir det ikke så mye mer klatting på dette motivet før juni sier hallo. Men du får et par fjell til i dag, og enda en cover av Here Comes The Sun, med reggae-legenden Peter Tosh. Ya, man!

 

Her kommer sola, 2.

Nina Simones magiske versjon av Here Comes The Sun, her.

Her kommer sola, 1.

Åpningsscenen til Ulveblues har lenge tigget om å få bli noe mer enn en blyantskisse, og nå orker jeg ikke høre på den lenger. Men å male denne opp til et produksjonsmaleri er ikke gjort i en håndvending, så du skal få følge utviklingen fra dag til dag.

Som ekstra godis følger også en daglig link til en solsang. Først noen versjoner av The Beatles' Here Comes The Sun, og vi starter naturligvis med originalen. Sunget av komponisten, salige George Harrison, og visstnok skrevet i Eric Claptons hage.

Olje, goache eller piksler - når jeg maler landskap starter jeg bakfra. Flytter sola litt ned, så den synes i bildet. Dette vil endre litt på skygger og lys fra blyantskissen. Så skisser jeg inn fjellene i bakgrunnen, med grove strøk og stor pensel, før jeg softer dem ned igjen med himmelfargen. Ferdig. Disse fjellene skal bare kunne skimtes i det fjerne.

Nå går jeg over til fjell som ligger bare ganske langt vekk, og ting begynner å bli detaljert og morsomt. Jeg håper det ikke er et slags gude-kompleks, men jeg elsker å lage fjell. Nesten like mye som Richard Dreyfuss gjorde i Close Encounters, filmnerder.

 Selv om det skal være tidlig sommer her, skal skyggesider og de høyeste toppene framdeles ha snø.

Men det gikk kanskje litt fort? Her er neste fjell, steg for steg.

Starter med et par av grunnfargene, og maler et nærmest grafisk fjell. Maler også inn morgendisen for å vite hvor jeg ikke trenger hauger med detaljer.

Fjellene endres alltid masse på veien - dette er egentlig improvisasjon med farger. Jeg klatter i vei til jeg liker det jeg ser.

Disse toppene blir blant de høyeste i scenen, og skal følgelig ha godt med snø.

 Det er herfra og inn at jeg kan, om jeg lykkes, sette de strøkene som skal lure deg til å tro at du ser inn i en slags virkelighet, og ikke bare på noe som kun finnes i min skalle.

Tror vi gir oss der. Motivet ser nå tilsynelatende slik ut...

 ...men egentlig eksisterer bare dette.

Ikke så mye å skryte av altså, men flere fjell stiger frem i morgen. Både furete og værbitte.

Skjebnesvanger matsanking.

Nattmat på Selangtfjellet.

Hipp, hipp!

Tradisjonen tro - her er Ulveblues' 17de mai-spesial. Grattis med dagen!

Løpende ulver.

Som forøvrig var navnet på en skitzofren indianer jeg en gang kjente.

Ved første blikk.