Blåmandag.

Den lange helga da Norge sluttet å være en fredelig plett utenfor begivenhetenes sentrum er over. Bomben i Oslo var et sjokk, men kanskje ikke så overraskende - myndighetene har øvd på slike scenarier i årevis. Men ingen hadde drømt om noe lignende massakren på Utøya. Trodd at et slikt monster levde blant oss. Fra de overlevende kommer stadig nye historier om stort heltemot i møte med utenkelig grusomhet.

Jens Stoltenberg har vist seg som både en stor statsmann og en medfølende landsfader disse forferdelige dagene. Jeg glemmer rovdyrsak og oljehunger en stund - akkurat nå er jeg sjeleglad for at statsministeren vår heter Jens.

En annen ting jeg er glad for er at massemorderen ikke var afghaner eller libaneser. Dette ville bygget opp under muslimhatet terroristen selv står for. Men, siden han er en indre fiende, et utskudd med stormannsgalskap blant våre egne, oppnår han det motsatte av hva han selv ønsker i sitt såkalte manifest. Innfødte og nyere nordmenn knyttes nå sammen i en felles sorg, og med en felles fiende. Aldri har vi følt oss norskere.