Møt karakterene 2: GUNNAR GAUPE.

Under følger et lite utdrag fra Ulveblues bokmanuset, som er temmelig likt filmmanuset, med første møte med Villmarka og Gunnar Gaupe.

Langt borte fra Byen finnes en plass som kalles Landet, eller Menneskeland, hvor husene er lave og gressplenene endeløse. Det er her pølser, leverpostei, koteletter og biff blir til. Bortenfor der igjen ligger Villmarka, som er full av de villeste dyr, og i den villeste delen av Villmarka finner vi Gaupefjell. På toppen av det fjellet er en hule hvor det bodde en gaupe som het Gunnar.

Fjellet til venstre, som ligner en tann på rot, er Gaupefjell. Gruppen med spisse nuter rundt en høy klippe er Selangtfjellet, og til høyre, over Ørretelva, ser du Ofelia Oters hus. Fjellet over kalles Klatrefjell.

En sommernatt våknet Gunnar i den mørke hula, strakte seg langt og gjespet høyt. Gunnar Gaupe var nattdyr, så han sov om dagen. Omtrent som storesøsken i helgene, altså. Han tasset mot huleåpningen, mens han gjespet igjen og klødde seg på søvnige steder. Snart stod han ute på huleverandaen og sveipet natta med alle sine sanser.

 Det hendte Gunnar pratet med seg selv, og dette var en av de gangene.“Enda en perfekt natt i Villmarka,” sa han til seg selv. “ Jeg elsker fullmånen! Og Nymånen!... Halvmånen er forresten heller ikke så...”

Her ble han avbrutt i sine funderinger da et sørgmodig ulvehyl ble kastet mellom fjellene. “Hmm,” sa Gunnar ettertenksomt til seg selv. “Det der låt da virkelig som en ulveblues?” Enda en gang hørtes den triste, ordløse sangen, og Gunnar var ikke lenger i tvil, hvis han noen gang egentlig hadde vært det. “Visst er det en ulveblues,” sa han. ”En av de blåeste bluesene jeg har hørt-- Dette er en jobb for Gunnar Gaupe. Gunnar Gaupe og hans smittende perlehumør!” 

 Det får holde. Vil du se mer skisser og ting av Gunnar er du velkommen hit, til gamle bloggen.

En fersk skisse av Ulf og Gunnar på jakt.

Neste uke: ELGEN.