Lokalt dyreliv.

3d-Ulfen jeg snakket om forrige uke er i skrivende stund ikke helt klar for verden, så du får i stedet resten av storyboardene til teaseren.

Selv om jeg neppe kan kalles objektiv i ulvesaken, har jeg i det minste gjort sauene søte. Går an å elske ulv uten å hate sauer, faktisk. Sauebønder også. Ulvejegere blir det dessverre verre med...

 Ellers har jeg nesa dypt i filmmanuset om dagen og du skal få en bitteliten piece av det også. Og, siden dette er en av scenene jeg allerede har begynt å illustrere, skal du få lese om første gang vi møter Ekornmafiaen.

Mosesklia, int.

En lang og kronglete grotte strekker seg ut foran Gunnar Gaupe, som suser nedover en sti dekket av glatt, grønn mose. Tre ekorn er på vei langs en bro over stien, bærende på noen storfuglegg.

Gunvald (voice-over): På vei gjennom Mosesklia passerte Gunnar tre medlemmer av den beryktede Ekornmafiaen ute på rov. Ekorn er stort sett hyggelige folk, men de har ikke et ærlig bein i kroppen.

Gunnar farer forbi under ekornene.

Gunnar: God natt!

Ekorn 1: Eh, god natt.

Og så er Gunnar langt av sted.

Ekorn 2: Hvem var det?

Ekorn 1: Gunnar Gaupe, tror jeg.

Ekorn 2: En gaupe som sklir? Utrolig!

Ekorn 3: Hørte at oter’n holdt kurs med’n.

Ekorn 2: Og det skulle gjøre det mindre utrolig?

Ekorn 3: Sa jeg det? Sa jeg det, eller?

Over til Gunnar Gaupe igjen, skliende på magen med et stort smil.

Gunvald (voice-over): En gang hadde gaupa selv blitt frastjålet et rådyrlår av en bande ekorngangstere, men han var av den bråsinte, ikke langsinte typen. Langsinte typer blir sjelden sekretær i Optimistforeningen.

Gunnar nærmer seg utgangen av Mosesklia med stor fart.
KLIPP TIL-- 

Og det var det.

Portrett med Ekornmafiaen, 2010.

EN LITEN FORHISTORIE, DEL 4: ULVEBLUES.

Fra artikkel om hvordan man ikke bør oppføre seg under en konsert. Agderposten, 2008.

Vinteren 2008 brukes blant annet til å videreutvikle historien om Ulf Gråbein før han dro til Byen, og dette ender til slutt opp som ensides ukentlige tegneserier i lokalavisa Agderposten. I løpet av denne prosessen skifter også prosjektet navn fra Den Siste Ulven til Ulveblues.

Av og til ble det tatt opp aktuelle, lokale saker i serien - som nedenfor.

I filmmanuset blir seriens surrealisme tonet en del ned.

I løpet av dette året tar også et par andre karakterer fra Ulveblues-universet en tur på egenhånd i den lokale offentligheten.

Stripeserien som nevnes på slutten laget jeg hver natt etter konsertene, ofte med ustø hånd, før den ble lagt ut på Canal Street-weben på morgenen.

Serien går i Agderposten til finanskrisa drar ut pluggen til jul, og nye planer må legges...